onsdag 17. juni 2009

Blind lydighet er en dyr tro

Vet du hva jeg misliker mest med å bo i Gudbrandsdalen? Den ekstreme frykten for det man ikke kjenner til. Hvor sykt blir det ikke når en hel gjeng med 16-åringer spenner muskler med en gang de får øye på en gruppe med gutter fra Oslo hvor kun en person er mørkhudet, og allikevel får de liret av seg noe lignende som: "Dra deg vekk jævla neger!" Jeg skal ikke nevne navn, og jeg kommer sikkert til å bli hatet lenge hvis noen av de innblandede leser eller får høre om dette innlegget, men sorry gutta, jeg må stå for mine meninger...

Vi var så nylig som igår oppe på fjellet som avslutningstur for klassen, da vi oppdaget at en gjeng på ca.8 gutter fra Oslo østkant var der samtidig. En god venninne av meg, Cecilie (ser ikke grunn til å sensurere navn her) gikk tidlig rett bort og introduserte seg. Den samme holdningen delte ikke storparten av klassen. Den mørkhudete - Mohammad (eller noe lignende) var også oppe på en av hyttene og det viste seg at noen syntes at han var litt for "slitsom" og kanskje litt skummel, siden det på et eller annet tidspunkt ble kastet småstener (!) etter en av Oslo-gutta. Jeg beklager hvis jeg støter noen, og jeg vet det var for moro skyld, men faen, det er å gå over streken.. LANGT over streken for hva som er gøy. Hva som skjedde i tiden etterpå er jeg usikker på, men det ble visst noe bytting av klær og løgner om identitet for "den kastende". Kanskje hyttebesøket kom etter stenkastingen... Hva som skjedde når er uklart, men at de ikke kjente dem engang før kastingen gjør det jo bare barnsligere.

Senere på kvelden bestemte den ukjente og o, så fryktede gjengen seg for å sette seg på en benk utenfor en av hyttene. Hvorfor? Har nok ingen svar på det, men jeg tror neppe det var med intensjonen om å starte en slosskamp. Kanskje de bare ville henge med "de som ikke snakker skikkelig norsk", uansett ble dette uaktuelt, siden hytta de satte seg utenfor var bosatt med klassens verste rasister. Jeg var ikke ute i begynnelsen av krangelen, men kom midt i. Da sto 3-4 stykker og foran "negeren" (som de så delikat uttrykker det på bredeste døl) og bad dem på en mindre hyggelig måte om å pelle seg tilbake dit de kom fra. Knyttnever ble målt og en av gutta fra klassen min skalv av sinne.
Det var rett etter dette at jeg og Cecilie brøt inn. Det viste seg til slutt, at alt som trengtes var at en person (meg i denne omgang) gikk inn og sa face to face til "lederen": "Vær så snille. Kanke dere bare gå rolig tilbake til lavoene? Det blir så jævla mye oppstyr av en så liten sak" og at Cecilie fulgte opp med: "Ja, kan dere ikke bare gjøre som de sier, så blir vi ferdige med det"
Plutselig var gjengen snille som lam og gikk rett ned igjen.

Mitt poeng med å fortelle om denne hendelsen er å påpeke hvorfor jeg hater rasisme. Det forekommer så mye oftere enn det mange tror, spesielt i bygdesamfunn! Det verste er at det kun trengs en idiot som kommer med et rasistisk utsagn til ar alle sauene følger etter. Noen av disse må snart innse at alle er mennesker, uansett hvor de kommer fra. Bygderasistene må også snart våkne og innse at det å alltid følge etter lederen fjerner den største delen av vitsen i å være en "rebell".
Vis at du ikke er feig som alle andre, og bli voksen!

Gatas Parlament og Supa Sayed - Til ungdommen

søndag 7. juni 2009

Hate (I really don't like you)

Husker du "Hey there Delilah" med Plain White T's. Du vet... Den nydelige sangen som fortsatt sitter limt fast til hukommelsen hos noen av oss (undertegnede inkludert).

"Hey there Deliliah, what's it like in New York city. I'm a thousand miles away, but girl tonight you look so pretty"

I en stund nå har jeg lagt kjærligheten til Plain White T's på is, spesielt siden jeg egentlig ikke har troen på at et band kan holde nivået oppe når de begynner karrieren med en sang som Delilah.. Her om dagen ble jeg motbevist. Jeg så randomly på en serie som heter "Greek" da jeg plutselig oppdaget vokalisten til bandet som en del av skuespiller crewet. Et par minutter etter var bandet oppe på scenen og sang en helt fantastisk sang: "Our time now". Selvsagt måtte jeg sjekke opp de nye hitsene og jeg har fullstendig falt for "Hate (I really don't lik you)"

Bare lyricsen er kul: "Hate is a strong word, but I really, really, really don't like you"



Selvsagt må jeg også dele med dere flere nye livsgrunner:

Robyn - Bum like you
The All American Rejects - The wind blows
Paolo Nutini - Jenny don't be hasty
Lily Allen - It's not fair
Ida Maria - Drive away my heart
Chris Daughtry - Feels like tonight
Black Eyed Peas - Bom bom pow
The Fray - Never say never
3oh!3 - Don't trust me
Cobra Starship - Good girls go bad

30h!3 - Don't trust me

tirsdag 2. juni 2009

The final countdown

"Jeg går i 10.klasse på SFU." Dette kan jeg si dette offisielt i 16 dager til. Og la meg si det sånn; det er 16 relativt slække dager! Det er deilig, det! Med noen heller vellykkede standpunktskarakterer, et fersk førerkort på moped, og en ny frihetsfølelse (uansett hvor liten den enn måtte være) føler jeg meg mer enn klar for lange sommerdager!

Det er skremmende hvor fort tiden går. Det virker ikke som lenge siden at jeg sto på trappene til AUF med noe jeg anså som et vennlig smil. Ok, så er det kanskje bare noen måneder siden, men allikevel! Jeg har lært skrekkelig mye i ettertid. Aldri skal jeg noen gang kalle meg selv "flink i politikk" igjen! Det er med dette jeg slår fra meg tanken om en politisk blogg til ettertanke og diskusjon, og sier "Hey honey" til det jeg egentlig er moden for; en useriøs blogg om alt og ingenting. Hvis du heller ønsker litt mer seriøst lesestoff anbefaler jeg noen av bloggene jeg har linket på siden. Selv om det kanskje vil dukke opp et par innlegg om en uansvarlig Siv Jensen eller kvalmende bygderasisme, kan du dermed stole på å kun finne uviktig stoff på denne siden meste parten av tiden.

Men når jeg tenker over det, vil det vel egentlig ikke føre til noen større forandring på bloggen, siden å skrive hele innlegg for kun en side som leses av et fåtall mennesker aldri har appelert mest til meg.
Her er noen av de siste eventsene:

Regional valgkamsskolering for Østlandet (AUF) var kjempe koselig og slett ikke så skummelt som denne jenta hadde forestilt seg. Jeg måtte allikevel se meg selv slått ganske hardt i de fleste debattene rundt om i lokalet, bortsett fra den ene om dansefilmer (som ble relativt kort). Dessuten spiste Ingvild bursdagskake på tur nedover til Gran sammen med Endre (som har peil på god kake) og Pål :-)




Uuuje, Oppland på kitchen duty er badass : )

Ingvild har også vært på sommerens første barbeque party med jentene sine! Hvem trenger vel noe annet når man har fint vær, god mat, søte venninner, singstar, dansematte og fantastisk søte kattunger? Kvelden etter møttes noen av folka på Flatmoen og jeg har blitt fortalt at jeg dro LITT for tidlig -.-

Tonje, Cecilie, Marte.
Ingvild og Linn.

Kristin, deler av linselus-Ingvild og Kari.
Cecilie og Monica.
Kristin og Ajla.
Tonje og Ingvild.

fredag 15. mai 2009

This and that

Akkurat nå virker verden ganske nydelig.
Here's my reasons:

- Gjennomført en engelsk eksamen jeg faktisk er super fornøyd med (!!!)
- Akkurat spist middag med noen av mine nærmeste venninner <3
- Bursdag om en uke
- Regional valgkampsamling om en uke (på bursdagen)
- Nesten ferdig med skolåret
- 17.mai med venner
- England i sommerferien
- Tidenes beste sommerjobb
- Solen har vist seg! : D



Siden vi er inne på lister har jeg også summert opp mine største grunner til å ikke stemme Frp og Høyre:
(sånn på stående fot)

- Ønsker å få stipend fra Statens Lånekasse om noen år
- Er for et flerkulturelt samfunn
- Takler ikke klasseskille basert på penger
- Vil at alle skal ha rett til lærlingplass
- Er for gratis skolebøker
- Vil at barna mine (fremtidige!) skal ha rett på barnehage og SFO
OSV!

Legger også inn quotes fra mitt nye, bittelitt harry favoritt tv-show Wild N' Out:

- Rob:(To Shawty) You're so damn funny, I can hardly stand. When you need a stunt double, they use a Lego Man. Wait! Wait! Wait! Wait Wait a second, you never told me Spanky go you pregnant.(Lifts up Shawty's shirt)
- Shawty: What ma name is?!?!?
- Audience: SHAWTY!!
- Shawty: And I came to clown, watch me pull this white boy's pants down!(Pulls down Rob's pants)

Rob Hoffman; c'est l'homme!

Step Up 2 The Streets


onsdag 6. mai 2009

Outside your window at twilight

Av og til trenger man en annen verden, et liv utenfor sitt eget på en måte. Det er dette musikken gir meg.
Her er noen av de fineste sangene:

Boys Like Girls - Thunder
Thriving Ivory - Twilight
Thriving Ivory - Hey Lady
Eric Hutchinson - Rock 'N Roll
The White Stripes - Blue Orchid
Bright Eyes - The First Day of My Life
Yael Naim - New Soul
Robert Pattinson - Stray Dog
Keane - We Might As Well Be Strangers
The Veronicas - Mouth Shut
Five O'Clock Heroes feat. Agyness Deyn - Who
Ron Pope - A Drop In The Ocean


Agyness Deyn

tirsdag 5. mai 2009

En fremtid i høy hastighet

Kunne du tenke deg å bruke bare 25 minutter på en strekning som i dag tar 1 time med tog/bil? Hva med en dagstur til Gøteborg uten problemer? Forhåpentligvis vil ikke bare fly kunne gi oss slike muligheter, med sitt massive utslipp av miljøgiftige gasser og sine kvelende høye priser. Norsk bane AS har funnet løsningen vi trenger. Et høyhastighetstog.


Norsk Bane har i samarbeid med Deutche Banen International GmbH kommet frem til at det er fullt mulig med et tog i Norge som kan konkurrere med fly. Du kan gjerne si:

"Kostnadene vil jo bli skyhøye, dette har jo Norge ikke råd til!"

Da vil jeg gi deg et klart svar; hvorfor skal ikke Norge ha råd til å bygge ut en slik togbane hvis Tyskland, Frankrike, Taiwan og Japan osv. har penger nok? Er det så skremmende å bruke penger på et velfungerende kollektivt trafikksystem? Et miljøvennlig tilbud for alle pendlere som bruker ekstremt mye penger på flyreiser, et raskere tog for alle ungdommer uten bil og scooter, og en mulighet for å kutte ned på Norge's skyld ovenfor klimakrisen. Tenk deg hvor mange færre trafikkulykker som ville oppstått ved at flere tok toget!


Dette er fremtiden hvor du kan hoppe på et tog, betale ca. 300 kr og ta toget fra Lillehammer til Oslo på 1 time (m/ god samvittighet siden du reiser kollektivt).

Spørsmålet mitt er;

Hvem kan vel være imot et slikt fremskritt?


mandag 4. mai 2009

lørdag 2. mai 2009

Mai er kommet!

Da var det gjort. Alle tentamener fullført, 1.mai talen skrevet og fremført og valgkampen påbegynt! Jeg kan med stor sikkerhet spå en travel vår. Møter, eksamener, moped-kortet, fester, familie og shopping (because I like it) skal nøye balanseres og det er virkelig ikke lett!
Jeg vil gratulere alle sammen (bedre sent enn aldri) en god 1.mai! Jeg har selvsagt markert arbeidernes dag på Sør-Fron sammen med venner og familie. Legger ut 1.mai talen, som også antageligvis blir lagt ut sammen med talen til Endre med tiden.

Gratulerer med 1.mai Sør-Fron!

Som vi alle vet er denne dagen en hyllest til alle dem som skapt dette landet, nemlig arbeidsfolk. Og det er virkelig fortsatt en av de viktigste oppgavene i dag.
Norge vil på ingen måte kunne fortsette med sin fremgang uten dem som gir sin tid og sin hverdag til de praktiske utfordringene.

For å klare oss trenger vi fortsatt et samarbeid og fortsatt et fellesskap! Når det kommer til ungdom så må vi alle huske at det som skaper en god arbeider er ikke om man kan alle de kjemiske tegnene eller hovedstedene i Europa, men om man faktisk kan yrket sitt, om man har en sunn innstilling til å ta i ett tak og om man kan se praktiske løsninger.
Det er dette en del av skolen skal bygges på. Vi i Norge er nødt til å se forbi PISA undersøkelser og nasjonale tester i matematikk og fokusere på det vi faktisk trenger; et velferdssamfunn bygd på mangfold.

Vi trenger ikke kun leger, eller selgere eller snekkere for den del. Det vi trenger er en skole og et arbeidsmarked som har en plass for alle; både de teoretiske og de praktiske. Dette er grunnen til at vi i AUF ikke ønsker et skille mellom private og offentlige skoler slik som høyesiden vil. Den norske skole må ha en plass til alle. De rike og smarte skal ikke ha monopol på gode lærere og videre gode tilbud!
Mitt budskap i dag er: det finnes ikke noe viktigere enn å sikre alle de samme rettighetene og mulighetene for utdanning og arbeid gjennom en sterk offentlig sektor.

Dessuten vil jeg benytte sjansen til oppfordre alle til å også ta klimautfordringene og inkluderingsarbeidet på alvor. Global oppvarming er et reelt problem, og vi må starte med oss selv. Det er vår oppgave å ta ansvar for dagens og morgendagens utfordringer.
Tidligere snakket jeg om hvordan vi trenger et mangfold i skolen og i arbeidet, dette gjelder også innvandrerne. Høyresiden snakker om frykten for en såkalt ghetto i byene, men på hvilken måte forhindrer vi det ved å skille mellom fattig og rik gjennom privatisering?
Som Nelsom Mandela har sagt: "Sometimes it falls upon a generation to be great. You can be that great generation."

Til slutt vil jeg bare gjenta: Gratulerer med dagen!



Btw så har jeg vært på shopping med Kristinsøta i dag og hatt det kjempe koselig.

Legger ut et bilde med noen av de nye innkjøpene.


torsdag 16. april 2009

Engelsk tentamen

Ja, da var det gjort. Stilen er skrevet og innlevert, det eneste som gjenstår er å få karakter. Det gikk passe bra. Temaet var Challenges, og oppgaven var å skrive en personlig tekst om dine daglige utfordringer. Før du leser teksten burde du vite at noe av det er litt overdrevet for å skape effekt. Her kommer den endelige stilen:

The couch with three seats

Would you like to know my greatest challenge in life? Then you must define the essence of a challenge, for I have been wrecking my brain to get som answers, and all I'm left with is an exclamation point. Therefore, I am convinced that I need to live a few more years before I can even be able to grasp how enormous this question really is. With that said, let us take a look at the intricate challenges of my day to day life, which in itself might be a challenge!

Insecurity
Will others like this outfit? Am I good enough to apply to this school? Are they talking behind my back? A thousand questions, quite similar to these, run through my head every single day. My own strenght surprises me at times, since I am able to suppress about 80% of them and hide them in my unconsciousness. It is this procedure that I count as one of my biggest enemies, a challenge from hell. All of these thoughts bring a bitter side affect: guilt. You see, it's not uncommon for me to wonder whether or not I should be speaking to a person. It's of course without a doubt imprudent to let these types of fear settle, so in such context, I push them away. Unfortunately they leave somewhat of an imprint. It seems as if I'm unable to entirely refocus. If I, at that moment, let my thoughts slip, the same superficial song starts chiming in my head. "What if my friends don't like her? Will this be my social suicide?" The lyrics scare me... in more than one way. Am I a monster? Am I really tham silly? Guilt starts flowing in until I make myself look up at the person and fake a large, satisfying smile. I know that the pain will go away eventually, and at the same time a greater calmness will surrender me - carelessness.

Fulfilling demands
It's like this place strangulates me at times. The challenge is to keep the feeling at a distance. A distance that makes me at ease, yet not fully satisfied. Now and then the demands around me increase, but this is not what makes me feel claustrophobic. I need these demands, these strings of commitment - they keep me grounded. What makes me sick to my stomach is how repetative these demands are. My challenge is to live with the fact that I want more challenges! I want to learn African schoolchildren how to speak English, go paragliding, travel around Asia, take fighting lessons in China and go diving in Malta. It feels as if I'm at the end of a chapter, but the last page is never revealed. This is mildly said frustrating. The only things that excite me these days are my interest for politics, fashion, friends and the thought of my next chapter. I hope this new chapter will contain the story of a small town girl starting at United World Colleges. Now that's a challenge I'm prepared fighting for!

Family
When I was a child - about seven years old - I had one dream; one goal; one challenge. This goal consisted of me being able to strech while lying on the sofa and touch both ends with my head and my feet. Nothing more complicated, I just wanted to be at the same length as my couch. It almost became an obsession of mine. Every day, I would walk over to the sofa, lie down and eventually pout, since I had yet another half meter to go. Perhaps I wanted to have the same rights to the sofa as my 1,87m tall father, who clearly needed the longest couch more than I did. How small that concern seems today. At the time, I just wanted to grow taller than my mother, tall enough for the couch with the three seats. Well, atleast I can safely say I met that challenge and won. With my 1,72m I have reached my mother, so guess that can't be one of the challenges anymore. *Sigh*
A larger, more pressing cloud has glided in on my horizon. The cloud is called leaving.It's a part of my future, even if it's not to encure any time soon. That thought is always there in the back of my head. Leaving is a challenge I must face head on with a straight back, and I'm not looking forward to it.
A present challenge though, is how to treat my parents. Am I supposed to be obediant or follow my own voice? Will making all of my decisions myself lead me on the wrong path? The challenge is balancing everything. It's just like putting together a jigsaw.

Schoolwork and literature
I have one large weakness. I get wrapped up in books. When I'm reading a well-written story I usually get lost in it. I can't stop reading a book, and it almost hurts when I finish it. This would affect my homework, if it hadn't been for my relaxed relationship towards assignments in the first place. Somehow I get them done. When I reach highschool I'm pretty sure I'll need to change my attitude towards it, but at this moment - status quo is my life motto.

Conclusion
I could have continued listing all my goals and problems, but that would only bore you, since I'm deep down quite the stereotype. I don't like admitting that, after all - I am a teenager. You would also have realized (if you haven't already) that I'm rather spoiled and not at all modest and sweet. In this text I have, how ever, given you a small piece of my mind and that's pretty hard for me, might even call it a challenge. I hope and believe that I will one day meet all my challenges without precautions and stare them right in the eyes. Perhaps I was wrong in the beginning: The biggest challenge in my life is to deal with all the challenges.

Hva syns du?

onsdag 15. april 2009

Påske

Påsken har glidd forbi uten store utfordringer og begivenheter. Det er med et tungt hjerte at jeg tenker på hvor lite jeg egentlig har foretatt meg denne uken. Dette er nok lærerene klar over, og dermed så har de antageligvis bestemt seg for å gi oss alle en sjokk-start. Forberedte eller ei.

I skrivende stund skulle/burde jeg lese til kommende engelsk tentamen, som er så langt fremover i tid som i morgen. Dessverre har terping til den type prøver aldri vært min stil. Vi kjører status quo til siste remaining 15 minutter av morgenen hjemme. Det er da panikken slår innover meg; jeg har gjort det igjen. Dermed kaster jeg fra meg alt i hendene og setter meg nervøst ved kjøkkenbordet med stoffet forann meg. Dypere konsentrasjon skal du lete lenge etter. En kjapp gjennomlesning, og nervene er igjen roet ned.
Det tar overraskende lite anstrengelse å innrømme dette, men det forandrer ingenting. Prøvestoffet vil være der imorgen tidlig, panikken vil komme, og jeg vil falle inn i min personlige transe.
It's inevitable...